Thomas Henrich Møinichen (1758–1845) var sorenskriver i Søndre GudbrandsdalenFør 1850 var Norge et standssamfunn med skarpe skiller mellom de ulike sosiale gruppene, og med liten mulighet til å forlate den sosiale gruppe du var født inn i. Folks liv var stort sett styrt av årstidene, og livsbetingelsene var for de fleste styrt av hva naturen kunne gi. Enten du bodde i de få byene som fantes eller på landet, var folk flest fattige. Det vil si at mange levde nær sultegrensa. Og forventet levealder på tidlig 1800 tallet var under 50 år. Den sosiale lagdelingen var preget av tre hovedgrupper. 2 prosent av befolkningen utgjorde overklassen og besto stort sett av embetsmenn og storkjøpmenn. Denne siste gruppen ble etter hvert redusert som en følge av de økonomisk vanskelige tidene. Middelklassen var for det meste bønder, håndverkere, offentlige tjenestemenn og mindre velstående kjøpmenn. Mens underklassen var husmenn, tjenestefolk og løsarbeidere. Embetsmennene var den dominerende gruppen både på landsbygda og i byene.

Vi har mange og gode beretninger om dette fra kommunale kilder. Fattigstyreprotokollene gir detaljerte beretninger om enkeltsjebner, om folk som fikk ulike former for understøttelse. Forskjellen i levestandard og rikdom var store mellom ulike befolkningsgrupper og i alle yrker og næringer. I byene tjente en arbeider rundt 1850 om lag 300 – 400 kroner i året, mens en akademiker som en professor tjente om lag 10 ganger så mye.[1]

 

Handelspatrisiatet

De som virkelig skilte seg ut som en økonomisk elite på begynnelsen av 1800 tallet var storkjøpmennene som ble kalt patrisiatet. De inntok rollen som et aristokrati Hageselskap på Ullevål. Maleri av Carl Frederik Vogt, 1815. Foto: Oslo Museumog hadde sitt opphav fra 1600 og 1700 tallet, da de bygget opp store rikdommer på trelasthandel med storbyene London og Amsterdam. De kjøpte opp store eiendommer og krongods, og rikdommen var samlet på få familier konsentrert i byene langs kysten.  Denne økonomiske eliten førte et liv i luksus, særlig i Christiania. Her investerte de i store herregårder som Bernt Anker på Frogner, Peder Anker på Bogstad, John Collet på Ullevål og Haagen Mathiessen på Linderud. [2]

 

Embetsmannsstaten

Patrisiatets rolle som maktelite avtok raskt utover på 1800 tallet da Danmark-Norge, som hadde kjempet på fransk side under Napoleonskrigene, endte opp som den tapende part. Med dette kom handelsblokade med Storbritannia. Dette ble starten på nedgangstider og stopp i den lukrative trelasthandelen, men nye makteliter skulle vokse seg sterkere. Nemlig embetsmennene. Betegnelsen «embetsmannsstaten» stammer fra historikeren Jens Arup Seip.[3] 1800 tallet er det århundre da embedsmennene utgjorde den største makteliten i samfunnet. Nå hadde embetsverket stått sterkt både økonomisk og i kraft av sin stilling som statsansatt utnevnt av kongen, også før 1800. Embetsstanden spilte en sentral rolle i hele dansketiden som prester, fogder, lensmenn og sorenskrivere. De var de som styrte Norge i disse årene. Med den sentrale kongemakten i København var det vanskelig for dem å drive detaljstyring.  Ofte drev embetsverket utstrakt næringsvirksomhet på si. Mange brukte sin stilling gjennom korrupsjon og utnytting på bekostning av den befolkningen de var satt til å styre.

Chr. M. Falsen, samtidig portrett. Jurist, historiker og embedsmann. Amtsmann i Nordre Bergenhus Amt. Kjent som Grunnlovens far.I Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 var kjøpmannsstandens representasjon bevisst begrenset. Både fra amtene og byene ble mange embetsmenn valgt, og disse var bundet av sin lojalitet til statsoverhodet og støttet derfor regentens selvstendighetslinje. Få av embetsmennene tilhørte de meste framtredende i Norge, de fleste av dem var sorenskrivere eller prester, men to var amtmenn.

Av de 112 medlemmene av riksforsamlingen var 33 valgt spesielt blant de militære, mens 25 var valgt fra byene og 54 fra landdistriktene i amtene. Embetsmennene dominerte forsamlingen med 57 representanter, mens det var 37 bønder, 13 kjøpmenn og 5 var bruks- og godseiere.[4] 

Utover på 1800 tallet styrket embetsmennene sin posisjon som maktelite. Maktposisjon fikk de gjennom god økonomi, utdanning og tradisjoner. Embetsmennene møtte motstand fra en samlet bondeopposisjon på Stortinget, etter hvert samlet under Johan Sverdrup.[5] I den tredje perioden ble opposisjonen så sterk at embetsmennene samarbeidet med kongen for å begrense Stortinget, men etter hvert tapte embetsmennene striden. Innføringen av parlamentarismen og et parlamentarisk styresett i 1884, skulle bli deres bane.

Embetsstanden utgjorde kun ca. 2000 menn på 1800 tallet. I 1855 var folketallet i Norge omlag 1.500.000. De utgjorde da med andre ord ca. 1,3 promille av befolkningen.

 

Borgerskapets vekst

Økende levestandard fram mot 1860 tallet[6] kom fra eksport av fisk, skipsfart generelt, framgang i jordbruket og skogbruket på grunn av gryende mekanisering. Framveksten av byene, ofte kalt kjøpsteder med tilhørende økt handel og byggeaktivitet skapte også mange nye arbeidsplasser. Begrepet kjøpstad ble brukt om byer fordi de hadde såkalte kjøpstadsprivilegier, dvs. rettigheter til å drive handel eller andre næringsveier, i motsetning til bygdene. Kjøpstadsprivilegiene, og dermed begrepet kjøpstad, falt bort etter hvert som handelen ble frigjort i løpet av 1800-tallet.Foto: Maihaugen. Borgerskapets stuer i Christiania følger herren i huset moten med røkejakke og tyrkisk fez til ettermiddagspipa. Plysj, planter og pianospill hører med.

For å kunne bygge seg opp formue, med tilhørende makt og innflytelse i byene, var det avgjørende at vedkommende tilhørte borgerskapet. Allerede fra 1300 tallet var borgerskapet knyttet til medlemskap i bysamfunnet. Vedkommende måtte sverge troskap til byens styresmakter.[7] Dette åpnet opp for deltagelse i styre og stell, stemmerett og retten til å drive handel. Disse utgjorde en egen elite, der de mest velstående hadde tilsvarende stor makt. Så lenge embetsmennene også var en maktfaktor, var det et tett samarbeid mellom disse. Dessuten var det, som nevnt, mange innen embetsverket som selv drev handel. Embedsmennenes maktgrunnlag var i stor grad knyttet til det politiske systemet. Ved innføringen av parlamentarismen falt denne grunnpilaren bort. De som hadde basert sin velstand på utstrakt handel var sårbare. Etter som Norge nå eksporterte og kjøpte varer fra utlandet, var Norge sterkt berørt av internasjonale konjunkturer. De ulike nedgangstidene på 1850 tallet, 1870 tallet og fram til århundreskiftet rammet mange handelsfolk hardt. Mange gikk konkurs og sank ned i fattigdom da det fantes få støtteordninger og motkonjunkturpolitikken var lite utviklet.

 

Situasjonen på landsbygda. 

Johan Sverdrup. Kilde NTB Scanpix. Grunnlovens far. Jurist, historiker og Amtsmann Nordre Bergenhus Amt.Ved inngangen til 1800 var det ca. 883.000 nordmenn og omtrent 80 prosent av disse levde av jordbruk, delvis med tilleggsnæring innen fiske, skogbruk eller sjøfart. Frem mot midten av århundret utvides jordbruksnæringen, åkerarealet økte med påfølgende økt produksjon av både korn og poteter. Produktivitetsøkningen skyldtes mekanisering, samt overskudd av tilgang på arbeidskraft.

Før 1850 gikk skillet på landsbygda mellom gårdbrukere, dvs. de som eide jord, og de eiendomsløse. Til den siste gruppa hørte husmenn og dagarbeidere. Å eie jord var knyttet til retten til å stemme. Det vil etter grunnloven si, at alle menn som eide eller leide matrikulerte gårder, og dermed betalte statsskatt, hadde stemmerett. Dette omfattet alle selveiende bønder og de som hadde vært leilendinger lenger enn fem år. I begynnelsen var de ikke særlig flinke til å benytte seg av denne retten, men etter 1830 utgjorde bøndene en maktfaktor både på lokalplanet og på riksplanet.

Etter 1850 var de bevisst sin makt mot embetsmannsstyret. Alene var bøndene i flertall på tinget og sammen med en mindre gruppe byradikale akademikere ønsket de å styrke det folkevalgte Stortinget sin makt i forhold til regjeringen. To saker ble viktige: 1. Kravet om årlige Storting, som ble gjennomført fra 1869 og 2. Kravet om statsrådenes møteplikt i Stortinget, som ble resultatet av vetostriden. Den ble gjennomført i 1884. Parlamentarismen ble med dette introdusert, og det betød at regjeringen må utgå fra, eller i alle fall ha støtte fra et flertall i Stortinget.

Fortsett >>


[1] Jan Eivind Myhre, Norgeshistorie.no, Levekår og dagligliv. 1830 – 1870. https://www.norgeshistorie.no/bygging-av-stat-og-nasjon/mennesker/1402-levekar-og-dagligliv.html (29.08.2018.)
[2] Bård Frydenlund, Norgeshistorie.no, Handelspatrisiatet. 1780 – 1830. 
https://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/artikler/1341-handelspatrisiatet-avgjorende-elite-i-814.html (29.08.2018).
[3] Jens Lauritz Arup Seip (født 11. oktober 1905 i Bolsøy, død 5. september 1992) var en norsk historiker. Seip var utdannet middelalderhistoriker, men markerte seg sterkest som sin tids fremste tolker av norsk politisk historie på 1800-tallet, der han er særlig kjent for å ha skapt begrepet «embedsmannsstaten». Jens Arup Seips språkbruk og skrivestil blir av mange historikere karakterisert som glimrende, og er ofte forsøkt etterlignet. Mange uttrykk og aforismer fra Seip er innarbeidet i de fleste moderne historieverk. Seip ble inkludert blant 16 forfatterne i «Den norske litterære kanon» fra 1900 til 1960 og hans essay «Fra embedsmannsstat til ettpartistat» ble kåret til etterkrigstidens nest viktigste norske sakprosautgivelse i en kåring av sakprosaforfattere utført av Dagbladet i 2008.  Seip ble i 1975 utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Bergen. Kilde: Wikipedia. https://no.wikipedia.org/wiki/Jens_Arup_Seip 03.10.2018
[4] Wikipedia, Riksforsamlingen, https://no.wikipedia.org/wiki/Riksforsamlingen (04.10.2018.)
[5] Johan Sverdrup (født 30. juli 1816 på Jarlsberg hovedgård, død 17. februar 1892 i Kristiania) var en norsk jurist, politiker (Venstre), stortingsrepresentant (1851–1884) og statsminister (1884–1889). Han blir ofte referer til som «den norske parlamentarismens far». Kilde: Wikipedia:     https://no.wikipedia.org/wiki/Johan_Sverdrup 03.10.2018. 
[6] Levestandard, samlet uttrykk for alt som har betydning for en persons velferd. Ofte innskrenker man seg til å betrakte et noe snevrere levestandardbegrep, hvor det bare tas hensyn til tilgangen på økonomiske goder. Levestandarden vil stort sett være bestemt av forbruket av varer og tjenester. (Kilde: Store norske leksikon. https://snl.no/levestandard )
[7] Kilde: Store norske leksikon: (https://snl.no/borgerskap ) 15.10.2018