Husmannsvesenet i Norge hadde sin storhetstid i perioden 1750 – 1900. I løpet av denne perioden blir husmennene den største sosiale gruppen i samfunnet. I årene rundt 1860 var utbredelsen av husmenn på sitt største.
Hva var så hovedårsakene til oppveksten av denne samfunnsklassen? Hovedårsaken finner vi i befolkningsøkningen. Fra midten av 1700-tallet og frem til 1860-årene mer enn fordobles folketallet i Norge. Et mer variert kosthold. Vi vet at innføringen av poteten var en viktig faktor. Sammen med bedret helsestell førte dette til at barnedødeligheten sank, samtidig som gjennomsnittlig levealder økte. Den store befolkningsveksten skapte behov for flere hus og mer jord.
Å dele opp gården i flere bruk eller rydde ny jord i utmark ble en løsning på enkelte gårder. Gården kunne imidlertid ikke deles opp i det uendelige, og tilgangen på dyrkbar jord var begrenset. Muligheten man stod igjen med var å finne seg husrom og arbeid på de brukene som fantes. På gårdene var det et stort behov for arbeidskraft hele året. Unge folk gikk ofte som tjenestejenter eller gardsgutter på en storgård, men når arbeiderne selv stiftet familie ble det rimeligere for bonden å gi dem en jordflekk de kunne bygge hus og fø seg på, enn å ha dem boende på gården. Ved å kreve leie, i form av pliktarbeid. Husmannsplassen sikret i tillegg husbonden seg tilgang på arbeidskraft.
Foto Randsfjordmuseene. Husmannsfolket på Olimbråten. Hadeland og LandHusmannsvesenet nådde høydepunktet i 1855, i Nord-Norge noen årtier senere. Da var det nesten like mange husmenn (87.000) som gårdbrukere (91.000). Det fantes 22 000 leilendinger (også en form for gårdbrukere), 29.000 dagarbeidere og 55.000 faste tjenestefolk. De eiendomsløse var altså i klart flertall i bondesamfunnet.
Fra midten av 1700 tallet, og særlig på begynnelsen av 1800 tallet begynte folketallet å øke sterkere enn tidligere. På de knappe hundre årene fra 1769 til 1865 økte folketallet fra 723.000 til 1.700.000. Det var flere årsaker til denne raske og store økningen i befolkningen.
Den andre hovedårsaken er knyttet til kampen mot de store utbruddene av epidemiske sykdommer som kolera, tyfus, tuberkulose, kopper med flere. Det ble bygget lasaretter som isolerte de syke fra den øvrige befolkningen. Etter hvert kom også vaksinasjonen mot disse sykdommene. Ikke bare ga det seg utslag i en forbedret helsetilstand i befolkningen, men det viktigste var en drastisk nedgang i barnedødeligheten.
Dette var i en tid da alternativene til jordbruket var få. Industrialiseringen startet først på slutten av 1800 tallet. Så hvor skulle den økende befolkningsmengden gjøre av seg? Fra 1820 begynte utvandringen til Amerika. En utvandring som etter hvert økte i omfang, men til tross for at den etter hvert var betydelig, var den på ingen måte tilstrekkelig. Løsningen lå i å skaffe de nye oppvoksende generasjoner jord. Det ble gjort ved blant annet å dele den opprinnelige gården opp i flere deler. Dette førte til at antallet bruk økte. Enkelte steder på Østlandet skjedde det en fordobling. Samtidig som delingen av bruk foregikk, ble de gjennomført nyrydning for å øke jordbruksarealet. I stor grad var det denne jorda som ble brukt til å etablere nye bruk. Såkalte husmannsplasser. Jorda var fortsatt eid av det opprinnelige gårdsbruket, og husmannen eller husmannskona som besatte disse småbrukene, måtte forplikte seg gjennom kontrakter å avgi arbeidskraft til husbonden som. Dette etter hvert utbredte systemet husmannsvesenet, fylte på denne måten to funksjoner. På den ene siden skaffa den hus og levebrød til den økende befolkningen. På den andre siden skaffet den tiltrengt arbeidskraft til jordbruket. Og som vist over, i takt med befolkningsøkningen steg tallet på husmenn.Husmannsplassen Bakken under Haugar. Foto: Per Ole Rønning. Randsfjordmuseene AS.
De som tilhørte husmannsvesenet var i mange år nærmest en rettsløs gruppe av befolkningen, men dette endret seg smått om senn. På midten av 1800 tallet tok husmannsfolket og løsarbeiderne til å organisere seg i den såkalte Thrane-bevegelsen under ledelse av Marchus Thrane. Et sentralt krav var nettopp bedre kår. Delvis som følge av dette resulterte det i en egen husmannslov som kom i 1851. Et sentralt punkt var at alle husmenn skulle ha en skriftlig kontrakt. At en husmann som selv hadde rydda plassen skulle ha en livstidsfeste, at husmannen skulle være fri for arbeidsplikt minst en yrkesdag i uka og at husmannskona skulle være fri for arbeidsplikt. Levesettet endra seg nok ikke vesentlig de første åra rent generelt. Det var først på slutten av 1800 tallet at vi så grunnleggende tegn til endring.


Husmennene i Norge var allikevel bedre stilt sammenlignet med andre europeiske land. På en måte stod norske husmenn i en noe friere stilling, med større mulighet til å velge sin egen framtid. De var ikke livegne. Arkivkilder viser tvert imot en stor grad av mobilitet, både med hensyn til å ta seg arbeid andre steder gjennom fiske, skogbruk, anleggsarbeid og annen type arbeid i byene. Mange flyttet som påpekt til Amerika og etter hvert fikk de mulighet til å kjøpe bruket de leide.
Sosiale ordninger på 1800 tallet.


KårordningenAmerikabåten går - Postkort
Kårordningen var et privilegium knytta til selveiende bønder. Det innebar å gi fra seg rettighetene til en gård mot å få bolig, mat, omsorg og pleie til gjengjeld. Det Kristian Dons, Ørlands siste legde-kall. Sør- Trøndelag. Fotografering 1884 - 1885 (ca). Digitalt Museumvanligste var at den eldre generasjonen overlot gården til den yngre. Dette var til gjensidig nytte. De unge fikk overta gården, noe som gjorde det mulig å kunne ha et levebrød og dermed gifte seg og de gamle fikk omsorg.[1] Dette var en ordning som til en viss grad er levende opp til i dag, selv om pliktene er blitt mindre og ikke så formalisert med utbyggingen av andre velferdsordninger.


Legdsystemet
Legd betydde at flere gårder var «lagt i legd», det vil si en ordning der ulike gårder var organisert i et lag, der gamle og syke ble sendt fra gård til gård. Denne gruppen av gårder var kollektivt ansvarlige for å underholde et fattiglem eller flere. Oppholdet på hver gård kunne vare et par uker. På landsbygda skulle legdsystemet danne grunnlaget for forsorgsvesenet.[2] Legdsprinsippet, ble introdusert i Norge på 1500-tallet ved beskatning. De fattige ble sendt på rundgang blant de underholdspliktige bøndene. Det var stor uklarhet mht. fordelingen av legdsplikten, men i prinsippet skulle den fordeles etter evne. Det var også anledning til å fri seg fra legdsplikten mot å betale en fast avgift.


Fattigstellet
I 1845 ble fattigstellet for byene og landdistriktene lovregulert noe som la grunnlaget for et moderne forsorgsvesen. Fattigstellet ble lagt under de nye kommunestyrene uten tilsyn fra embetsmennene, og de kommunale fattigkommisjonene fikk rett til å utligne skatt og bevilge de nødvendige midler til fattigforsorgen.
Fattigkommisjonene går tilbake til 1700 tallet var noe ulikt sammensatt i de forskjellige byene, men vanligvis var sognepresten og en magistratperson medlem, i tillegg, kom gjerne et par av de eligerte menn[3] eller andre borgere oppnevnt av magistraten[4] . På landsbygda besto fattigkommisjonen som regel av sognepresten og hans medhjelpere, lensmannen pluss to menn som ble foreslått av fogden og utnevnt av amtmannen. Flere steder kom fattigkommisjoner på landet også til å fungere som skolekommisjoner [5], de kalles derfor også bygdekommisjoner eller sognekommisjoner.
Som ved alle de andre oppgaver, var det de valgte representantene selv som hadde ansvaret for å vurdere søknader, utbetaling av penger og sikring av arkiver.
Det er egentlig forbausende hvor dyktige de var og hvor mange godt beskrevne og dokumenterte saker som er å finne. De viktige beslutningene finner vi i forhandlingsprotokollene, mens forskjellige bøker med regnskaper omkring understøttede viser detaljene. Sammen med bilagsarkivene, skildrer de ofte hele livshistorier. Noe er plassert i arkivverkets arkiver, men også kommunearkivene er rike på disse kildene. Etter 1837, ble de utelukkende oppbevart i kommunens egne arkiver.


Det store hamskiftet
Fra rundt 1850 skjedde en betydelig omlegging innen det norske jordbruket. Det ble tatt i bruk nye redskaper og metoder, produktiviteten øker og jordbruket knyttes sterkere opp mot markeder ved utvikling av et salgsjordbruk. Redusert satsing på kornproduksjon hadde sammenheng med import av billig korn fra områdene rundt Svartehavet og fra USA. Industrialiseringen stimulerte mekaniseringen i jordbruket og vi fikk starten på et moderne drevet jordbruk. Antall husmenn ble redusert, på grunn av minkende behov for fysisk arbeidskraft i jordbruket. En del husmenn fikk kjøpt husmannsplassen og ble selveiende småbrukere.

Fortsett >>


[1]Hilde Sandvik, Norgeshistorie.no. Sosiale ordninger på 1800 tallet. https://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/artikler/1326-sosiale-ordninger-pa-1800-tallet-karfolk-fattige-syke.html 15.10.2018.
[2]Forsorgsvesenet er en kommunal kilde rik på opplysninger fra denne tida.
[3]Eligerte menn var et utvalg av borgere som med rådgivende stemme deltok i styret av de større byene.
[4]I Danmark-Norge var det betegnelsen på kollegiet av et utvalg av byens husfaste menn og forskjellige kongelige embedsmenn som utgjorde byenes sivile administrasjon. Kilde: Wikipedia https://no.wikipedia.org/wiki/Magistrat 16.10.2018.
[5]Etter kongelig forordning av 5. mai 1741 skulle det opprettes faste skolekommisjoner i hvert prestegjeld. Skolekommisjonen skulle bestå av amtmannen og prosten, fogden, lensmannen, sognepresten med hans kapellan samt fire kyndige bønder oppnevnt av amtmannen og prosten, og hadde til oppgave å føre tilsyn med skolevesenet i bygda. Amtmann, prost og fogd kom ikke til å delta i skolekommisjonens regulære forretninger, men skulle føre et visst tilsyn med kommisjonens arbeid. Amtmannen var den øverste ansvarlige.