De åpenbare økonomiske forskjellene innen inntekt og formue mellom samfunnsgrupper kunne være vanskeligere å dokumentere på 1800 tallet. Og jo lengre tilbake en går i tid, jo verre blir det.

Amtmannsberetningene

 Under embetsmannsstaten var Amtmannsberetningene en god kilde også som en generell beskrivelse av samfunnet i ulike faser fra 1830 til 1920. Dette var først og fremst beretninger om amtenes økonomiske tilstand, som ble utgitt i årene 1833–1923 og perioden 1829–1915 (1916-1920 for Kristiania og Hordaland fylke). For årene fra 1829 til 1865 er amtmennenes femårsberetninger de fyldigste og mest systematiske kildene vi har når det gjelder landsomfattende opplysninger om Norges økonomiske utvikling. Inklusive demografisk utvikling og sosiale forhold generelt.[1]

Beretningene skildrer moderniseringen av landbruket, og at samfunnet var på vei inn i ei ny tid. Særlig med tanke på den gryende industrialiseringen. Vi kan lese om framveksten av nye industrier. Amtmennene skildret om utviklingen innen eget Amt, og hvilke nye næringer som vokste fram. Slik som, samferdsel, finanser, hermetikkindustri, spinnerivirksomhet, mekanisk industri, byggevare og klesindustri for å nevne noen.         

Skifteprotokoller   

 En annen viktig kilde er skifteprotokoller. Den inneholder avskrifter av offentlige skiftebrev. Det var sorenskriveren på landet og byfogden og magistraten i byene som hadde ansvaret for den offentlige skifteforvaltningen, og det ble derfor ført protokoller for hvert enkelt sorenskriveri og for hver by. I byene var det byskriveren som førte protokollen. Offentlig skifteforvaltning ble satt i system allerede fra 1630-årene, men det var først noe senere at sorenskriverne og byfogdene ble påbudt å føre særskilte skifteprotokoller.[2] 

Fortsett >>


[1] Wikipedia.  Amtmannsberetningene. Internettadresse: https://no.wikipedia.org/wiki/Amtmannsberetningene 17.10.2018
[2] Protokollene er ført kronologisk. I de eldste kan man også noen ganger finne et alfabetisk register over avdøde, ført på fornavn. Selve oppføringen fulgte et fast mønster: 
Tid og sted, avdødes navn, arvingen.
Registreringen, dvs. opplistingen av boet med taksering, gjeld og andre fradragsposter og utlodningen, dvs. fordeling i arveparter.
Fra det 18. århundre begynte en del sorenskrivere å føre flere protokoller, og fra midten av det 19. århundre ble dette vanlig over hele landet. Det ble da et skille mellom tre typer:
-  Registreringsprotokoller, der boet ble registrert
-  Skiftebehandlings- eller skifteforhandlingsprotokoller, der referater fra forhandlingene er gjengitt
-  Slutnings- eller utlodningsprotokoller, der fordelingen av arven er oppgitt.